I. Om klagen
Klagen angår bruken av et begrep i markedsføring av en kommersiell tjeneste. Begrepet er etablert innenfor en ferdselskultur med mer enn ett hundre og femti års tradisjon. Tjenesten består i tilbud om å benytte et ‘entringsanlegg’ – via ferrata (italiensk: ‘jernveg’) – til å ta seg opp bratt fjell som ellers bare er tilgjengelig med klatrekyndighet. Bruken av begrepene «klatring», eventuelt «fjellklatring» om denne tjenesten er villedende og påklages hermed.
II. Om klageren
Nils Faarlund, med bakgrunn som sivilingeniør fra NTH og høgskolelektor i friluftsliv ved NIH, har siden 1967 hatt fjellklatring som profesjon med basis i Norges Høgfjellsskole som har hatt sete i Hemsedal. Klageren tok i 1978 initiativet til Norske Tindevegledere som i 1982 fikk sine yrkeskvalifikasjoner bekreftet med opptak i Det internasjonale Forbundet for profesjonelle Tindevegledere (UIAGM). I 2020 hadde forbundet 26 medlemsland. Medlem-skap kvalifiserer nå for EUs profesjonskort (EPC). Undertegnede ble i 1999 utnevnt til æresmedlem av UIAGM.
III. Fjellklatringens kulturhistorie
Klatring er en av menneskeartens overlevingsferdigheter som i hundretusener av år var en måte å ta seg frem på i bratt lende – mye brukt ved jakt og sanking. Senere inngikk ferdigheten i ulike former for næringer som praktisert f. eks. av skreppekarene i Alpene (les colporteur – bokstavelig talt de som bar sine varer over passene) og i militære operasjoner. Moderne bruk av entringsanlegg ble utviklet under 1. verdenskrig i Dolomittene. Fordi dette fjellområdet tilfalt Italia etter krigen, fikk vi den italienskspråklige betegnelsen via ferrata for slike tilkomstanlegg. Hensikten med installasjonene var å forflytte soldater og materiell i stupbratte fjell. Teknisk løste ingeniørsoldater det taktiske problemet med tilgjengelighet ved å bruke minérbor til å forankre stigetrinn og sikringsbolter til ståltau som kunne brukes til håndtak, respektive selvforankring.
Ærendsløs bruk av klatring i fjell forekom først sporadisk på naturvitenskapelige ekspedisjoner – eksempelvis ved måling av lufttrykk på Mt. Blanc (4809 m). Men da filosofer og kunstnere lanserte en mot-kulturell bølge mot industrialiseringens naturødeleggelser, fikk vi fra slutten av 1850-årene organisasjoner i England og Alpene som rekrutterte fjellførere til oppdagelsesferder i ville fjellandskap. Etterhvert bygget «alpeforeningene» (Österreichischer Alpenverein, Schweizer Alpenclub, o. fl.) også hytter i høgfjellet.
Selv om politiske strømninger i tiden etter 1. verdenskrig førte til en nasjonal og etter 2. verdenskrig en individuell rivalisering om førstebestigninger av de høgeste eller mest iøynefallende fjellene i verden, ble fjellklatring i Romantikkens epoke sett på som en alternativ ‘dannelsesreise’ til besøkene i kultursentre som Athen og Roma. Det intime møte med den ‘sublime’ naturen – den frie naturen – sto i fokus.
IV. Om fjellklatringens egenart
I den industrielle revolusjonens tid ble byene etterhvert et helvete av støy og forurensning av luft, vann og jordsmonn. En protestbevegelse av bildekunstnere, komponister og poeter begeistret oppkomlingene som beriket seg på de brutale inngrepene i fri natur med sin fremstilling av skjønnheten i Alpenes fjelldaler og høgfjell. Med de hjemmehørende der som ledsagere – «de edle ville» (jf. J. J. Rousseau, 1712 – 1778) – søkte de selv ‘å bli foredlet’ på sine naturferder. Det europeiske borgerskapet begrenset seg ikke til vandringer. De oppsøkte også landskap som krevet at de tok hendene i bruk. Slik ble fjellklatring til som en måte å lære stupene å kjenne og dermed vesentlig i møte med den «sublime» naturen (fra latin sublimis ‘høy, opphøyet’).
Med årene utviklet stadig flere en begeistring for «møte med vredesrynkerne i Jordens ansikt» (jf. den norske fjellklatreren Peter Wessel Zapffe (1899 – 1990) med doktorgrad i filosofi). De ivrigste utviklet etterhvert sine ferdigheter og sitt skjønn til et slikt nivå at de påtok seg det store ansvaret som fulgte med å lede et taulag. Pionerene, de engelske gentlemen, ble da straks foreholdt at de satte livet på spill, og det til ingen nytte. Medlemmene av Alpine Club (stiftet 1857) tok anklagen alvorlig og repliserte: «The leader does not fall!»
Her er vi ved det første, avgjørende kjennetegnet ved «fjellklatring», eller «klatring» underforstått som klatring i fjellet:
Fjellklatring er i følge sin kulturhistorie livsfarlig.
Dette kjennetegnet provoserte med rette frem det velbegrunnede spørsmålet: «Hvorfor klatrer du?» Etter medieoppmerksomheten om nasjonale og individuelle storfjellekspedisjoner og utviklingen av «sportifisering» (jf. språkbruken blant idrettshistorikere) i form av «sportsklatring» har imidlertid dette livsviktige spørsmålet gått ut på dato.
Som ellers i Modernitetens samfunn handler det om prestasjon og konkurransemotivering. Men i fjellklatringens barndoms- og modningsår handlet det om dybden og intensiteten av opplevelsen som suget fra avgrunnen bereder oss for. Inntrykket som dypet under oss gjør på oss mennesker er en nedarvet forutsetning for vår eksistens og utløser et umiddelbart og årvåkent nærvær – alle våre sanser, evner og talenter er i høgeste beredskap. Det er en tilstand som etter filosofen Baruch Spinoza (1632 – 1677) disponerer for at vi i dyp glede fornemmer tilhørigheten til Det store Selv – i den klatrende filosofen Arne Næss forståelse: Naturen i dens frie form.
Det andre, avgjørende kjennetegnet ved «fjellklatring», eller «klatring» underforstått som klatring i fjellet, er:
Sikkerheten i fjellklatring er ene og alene ansvaret til taulagets medlemmer og ikke basert på faste installasjoner.
Taulagets medlemmer ivaretar sikkerheten med hjelp av hensiktsmessige sikringsmidler som tau, tauslynger og sikringsmidler som kan kiles fast i naturlig forekommende sprekker i fjellet – med eller uten hammer. Dette kjennetegnet er en nødvendig presisering av hva det vil si at fjellklatring i sin tradisjon er livsfarlig.
Bruken av metallarmatur som er forankret i borebolter av store dimensjoner, eller også av trekonstruksjoner, eksempelvis som anvendt i entringsanlegg av typen via ferrata, kvalifiserer altså ikke for bruk av betegnelsen «fjellklatring» eller «klatring». For ordens skyld gjøres oppmerksom på at borebolter har vært i bruk i sandsteinsklatring langs Elben siden 1905, i fjellklatring på blanke veggpartier i Øst-Alpene siden 1944 og i Vest-Alpene siden 1950-årene, men da i små dimensjoner, boret for hånd under oppstigning og med større avstand enn i tilrettelegging for sportsklatring.
V. Klage på villedende markedsføring av via ferrata-anlegg
Via ferrata-anlegg markedsføres i dag først og fremst av bedrifter i turistnæringen. De første anleggene var restaurerte anlegg fra krigens tid i Dolomittene etter initiativ fra lokale museer. Først på 1990-tallet oppdaget kommersielle interesser at entringsanlegg kunne bli rene ‘pengemaskiner’, der det fantes en kulisse av ville fjell og stor turisttrafikk. I dag er det anslagsvis ett tusen via ferrata-anlegg i drift i Europa. Konkurransen er dermed tilsvarende hard. Det har ført til at vi har fått stadig mer vidløftige installasjoner med tiltakende, sportslig utfordringer.
Tilbyderne satser på å pirre de samme hjertet-i-halsen følelsene som fornøyelsesparker og tivoli spekulerer i – jf. berg-og-dal-baner, etc. I boken om kjedsomhetens filosofi viser filosofiprofessoren Lars Svendsen at den hektiske livsstilen i Modernitetens samfunn i liten grad gir dype opplevelser av varig verdi, og dermed åpner et stort marked for bekjempelse av kjedsomhet. Tivolieffekt er et begrep som vi kan takke øko-filosofen Sigmund Kvaløy Setreng (1934 – 2014) for. Han pekte allerede i 1970-årene på at den slags distraksjoner bare stimulerte til mer av samme slag og lammer evnen til å ta ansvaret i krisetider for vår planet.
Norge kom med i degraderingen av den «sublime» fjellnaturen i 1998 med «Munkestigen» på Fosen (forøvrig anlagt over en fjellklatrerute som klageren er førstebestiger av). I dag er det 20 anlegg i drift her i landet, mens et ukjent antall er under forberedelse – bl. a. på den majestetiske steinstøtten Andersnatten (733 m) i Sigdal (jf. vedlagt uttalelse fra Fylkesmannen i Viken, o. fl.). Alle markedsfører seg i sine salgsbrosjyrer og/eller i medieomtale med at de tilbyr «klatring» i stup som før bare var playground (jf. de engelske pionerenes språkbruk) for en elite. Argumentet for å åpne fjellet for folk flest, tok forøvrig norske hotelleiere i brukte allerede i 1970-årene for å få ført frem bilveg i høgfjellet. Norsk lovverk setter en bom for slike prosjekter i dag, men henger etter med innføring av konsesjonsbehandling av installasjoner som vår samtids via ferrata-anlegg.
I Alpene, der tilrettelegging for fjellturisme som skiheiser og gondolbaner er utbredt, forgår utbygging i fri natur i henhold til lovverk og strenge standarder for sikkerhet. Så langt dukker det her i Norge opp anlegg som i de fleste tilfelle har blitt til ved at grunneiere og andre næringsinteresser har omgått behandling etter Plan og bygningsloven og legitimert sine brutale inngrep i vår enestående fjellverden med at de bidrar til «å få folk ut i naturen».
Dette er ikke bare lovstridig, men også på kollisjonskurs med norsk friluftslivspolitikk som hittil er utredet i tre stortingsmeldinger siden 1986 og vektlegger norsk friluftslivs naturvennlige egenart.
Ved å karakterisere aktiviteten i entringsanlegg, bestående av tonnevis av stålarmatur og klumsete trekonstruksjoner, forankret i borebolter av svære dimensjoner som «klatring» eller «fjellklatring», frister de selfie- og Facebook-generasjonen med en uimotståelig, falsk identitet. Vi har med en PR-virksomhet på falske premisser å gjøre i samme kategori som for salget av pakketurer til verdens storfjell, bygget på det ry som rivaliseringen mellom nasjoner og ledende utøvere skapte i tiden før og etter 2. verdenskrig.
Ved å forby villedende bruk av betegnelsen «klatring», alternativt «fjellklatring» i markedsføringen av via ferrata-anlegg, er det mulig å forebygge en tiltakende voldtekt av fri natur i Norge, og en tivolidrift som sløver forståelsen for vår tids dype klima- og naturkrise – jf. rapportene fra IPCC 2019 og IPBES 2019. Begrepet «fjellklatring» har forøvrig ut fra sin kulturhistorie, karakter av å tilhøre vår kulturelle verdensarv. Det alene tilsier at begrepet ikke tillates brukt i markedsføring av via ferrata-anlegg av noen form.
Hemsedal/Skreia, den 26. juli 2021, Nils Faarlund
Siste kommentarer