Se NRK-dokumentaren fra 1971 på Hemsedal bibliotek
Torsdag den 14. oktober klokken 19:00 – gratis inngang
Om møtet med ’de edle ville’ i Himalaya og deres hellige fjell i 1971. Møtet med sherpaene kom til å prege den norske tradisjonen for øko-filosofi og iscenesettelsen av verdidannende læring i møte med livsfaren i fri natur.
Høsten 1971 la tre norske fjellklatrere ut på ”Ferden til Tseringma 1971” – en ’anti-ekspedisjon’ til Himalaya. Vi ville leve ’brattlandskunst’-liv i store høyder, gjøre oss kjent med sherpakulturen og forsvare denne minoritetsgruppens hellige fjell mot den økende tungtrafikken av klatrelandslag fra verdens industri-vekst-land. Professor Arne Næss unnfanget ideen i 1969 på hjemvegen fra et forskningsopphold ved Gandhi-instituttet i Varanasi i India. Mens han fordypet seg i sherpaenes buddhistiske livssyn på Nagarkot ved Kathmandu, fikk han det for seg at han ville besøke sherpaenes helligste fjell – Tseringma (7134 m) – som dominerte utsikten fra hans leirplass mot verdens høgeste fjell.
Fordi Arne var taukamerat fra små og store stup siden 1960 og medlem av Norges Høgfjellsskoles råd, ble jeg spurt om å bli med. Etter Stetind-sommeren 1966, da vi fusjonerte Spinozas verdifilosofi med naturvitenskapen økologi til forsvar for fri natur, visste han at jeg var en dyktig håndverker i storvegger og dessuten på jakt etter forbilder for naturvennlig livsførsel.
Den tredje mann var Sigmund Kvaløy, senere Setreng. Han var den drivende kraften bak Mardøla-aksjonen i 1970 – en Gandhistisk ikke-voldsaksjon til forsvar for fri natur mot vannkraftutbygging som la Stetind-perspektivet for ’grønn’ politikk til grunn. Sigmund og jeg fant sammen i felles begeistringen for jazz i tiden på Eidsvoll landsgymnas, men skilte lag med våre karrierevalg. Sigmund spesialiserte seg på jetjageres elektronikk… Da han ble magistergradstudent hos Arne, møttes vi igjen. Som flere av Arnes studenter den gangen, ble Sigmund også fascinert av tindebestigning og var med til Stetind i 1966.
Hvorfor trekker jeg frem 50-årsminnet for Tseringma-ferden? Fordi jeg for to år siden fikk besøk av professor II ved Brock University i Ontario, Bob Henderson, en kanadisk kollega som har blitt inspirert av vårt arbeid med vegledning i den norske tradisjonen for friluftsliv.
Han fortalte om forberedelsene til en 50-års jubileumsferd til den lille landsbyen vi gjestet i sin tid. Der ville han vise filmen som Sigmund laget for NRK i 1971 og dokumentere livet til nåtidens innbyggere i ”Plogfuredalen”. Filmen vår skildrer samvær i og med fjellet, med sherpaene som taukamerater og bofaste i høgfjellslandsbyen – og den øko-filosofisk tenkningen i Norge for et halvt hundre år siden.
Møtet med sherpaene ble en tankevekker. Uten Modernitet har sherpaene skapt og vedlikeholdt en kultur med et ytterst beskjedent, ’økologisk fotavtrykk’. Under høgfjellets strenge livsvilkår levendegjorde de med sprudlende overskudd Menneske- og Naturverdet. Hjelpsomhet og omsorg gjennomsyret hverdag og fest. I en tid da skoleelever streiker, annerledestenkere brøler og bygdefolk tyr til sivil ulydighet mot hensynsløse profitører, er erfaringene fra naturnære folkeslags naturvennlige levemåte mønstergyldige.
Ikke sånn å forstå at vi hodeløst kan kopiere deres levemåte. Men som i jazzen, kan vi improvisere over deres forbilledlige livsmønster, der toneart og rytme er gitt av Menneske- og Naturverdet. Møtet med sherpaene bekreftet at det ikke er teknologiske quick fix som er vegen ut av det uføre den moderne tenkemåten har utsatt vår planet for. Vi trenger endring av vår tenkemåte: Satsing på verdidannende læring som kjøl og ror for kompetansegivende ut-dannelse!
I sherpaenes verdensbilde har alt liv verdi i seg selv. Det styrer også deres livsførsel. I den lille landsbyen i 3700 meters høyde ved foten av Tseringma fantes ikke en eneste øks. De spiste husdyrene sine når de døde, og ventet til trærne blåste over ende før de ble til materialer for møbler og taktekking. Deres verdiorientering tilsa også at is- og snødekkede fjell var hellige.
I samråd med lamaen i Rolwalingdalen satte vi en grense for vår brattlandskunst på omtrent ett tusen høydemeter under hovedtoppen. Vi gjennomførte vår ‘anti-ekspedisjon med hjelp av åtte av innbyggerne i dalen på den åtte dagsmarsjer lange vandringen fra vegs ende. Vi engasjerte to sherpaer med erfaring fra kulturforskningsferder som kjentmenn – og taukamerater. Det var også en demonstrativ handling, akkurat som vi klatret taulagsvis i fjellet uten faste tau og med naturvennlige sikringsmidler som slynger, kiler (til å klemme fast i sprekker), snøbolter og isskruer. Vi ville dvele i stupene som Arne uttrykte det – for oss gjaldt det å være under vegs, ikke å komme frem – til topps.
Det lyktes oss å sikre Tseringma vern mot stormtropper med egen nasjons flagg utover i 1970-årene til en engelsk ekspedisjon ad politisk aktivitet nådde den nest høgeste toppen i 1979 – på betingelse av at en lama så til at ingen tråkket på toppen.
Om vi ikke lyktes i å oppnå vern for hellige fjell i Himalaya, så bidro vi til å gjøre det økologiske fotavtrykket til fjellklatrer mindre. Den dag i dag er det dessverre lange køer mot toppene av verdens høyeste fjell. Vi reiste med ambisjoner om å gjøre en forskjell for Himalaya-ekspedisjonene, men ser i dag at pakketurismen har inntatt de store høyder. For utviklingen av vegledning i friluftsliv ga møtet med sherpaene i Rolwaling i 1971 imidlertid en sterk impuls til å dannende læring og naturvennlighet i valg av utstyr og reisemåte.
Vel møtt til film og dialog!
Nils
Siste kommentarer