Peder Anker blander fakta og fiksjon i sin omtale 50 år senere
Av Nils Faarlund, praktiserende øko-filosof med 54 års fartstid (30/7/20)
Vitenskapshistorikeren Peder Anker har lansert en bok om How Norway Became an Environmental Pioneer for the World. Beskjeden respekt for saklighet og iver etter belastende personkarakteristikker undergraver norsk øko-filosofi og møtes her med motforestillinger.
I år er det 50 år siden Mardøla-aksjonen. Aksjonen ble gjennombruddet for norsk øko-filosofi. For den som ikke kjenner til dette skjellsettende initiativet ved Norges høyeste fossefall til forsvar av den norske fjellnaturen, anbefales en utmerket dokumentarartikkel i KLASSEKAMPEN den 25. juli. Ingrid Fadnes, universitetslektor på Institutt for journalistikk og Mediefag på Oslo Met, har funnet frem til relevante kilder og gitt en beretning om forløpet av denne nyskapende formen for politisk ytring som jeg som tidsvitne, hilser med begeistring.
Den ‘sivile ulydighetsaksjonen’ med Gandhi som inspirasjon, måtte se det gigantiske fossefallet i Eikesdalen degradert til en «migstreng» (den påaktede forfatteren Finn Alnæs’ megetsigende karakteristikk). Men aksjonistenes ikke-voldelige tankemønster – øko-filosofien – vant folkets hearts and minds. Det lyktes nok ikke minst, takket være at journalister i alle medier ble sendt til fjells i ‘agurktiden’. De dekket den langvarige aksjonen på en virkelighetstro måte, slik stilen var før vinkling og samrøre av fakta og fiksjon overtok.
At budskapet nådde frem til de tusen hjem, finner vi bekreftelse for i utviklingen av ettertidens norske politikk. Allerede ved Stortingsvalget i 1973 hadde vi fått våre første ‘grønne’ parti – V, Sp og SF (senere SV) som fikk 20% av stemmene. I løpet av det følgende tiåret ble øko-filosofien omsatt til økopolitikk og emningen til et ‘grønt skifte’ med filosofen Sigmund Kvaløy (senere Setreng) som karismatisk pådriver. Når betegnelsen øko-filosofi for de fleste er redusert til et fremmedord i dag, er det ikke vanskelig å gjette hvorfor. Allerede på begynnelsen av 1980-årene hadde oljealderen banet vegen for en nyliberal politikk som visket ut forståelsen for den frie naturens grenser og egenverdi. Norge braste i disse årene mot verdenstoppen i velstand målt i penger.
I en tid hvor konsekvensene av villvekst-politikken får skoleelever til å streike og voksne til å brøle, velger Peder Anker å lansere The Power of the Periphery – How Norway Became an Environmental Pioneer for the World. I dette arbeidet sjonglerer vitenskapshistorikeren med begrepet ‘økofilosofi’ og beslektede betegnelser som ‘dypøkologi’ og ‘økosofi’. Rustet med MA-grad fra UiO, PhD-grad fra Harvard og en lengre forskerkarriere innen sin akademiske disiplin, varter han nå opp med en saksfremstilling med overraskende beskjeden respekt for saklighet og en iver etter belastende personkarakteristikker som ofte minner mer om tabloidpresse enn et vitenskapelig arbeid.
Dr. Ankers ‘fortellinger’ – narrative er en opplysende betegnelse forfatteren bruker – har en tillitvekkende ramme i form av et imponerende oppbud av fotnoter og som en utgivelse fra velrennomerte Cambridge University Press. Skinnet bedrar. Som en av de medvirkende i utviklingen av den norske øko-filosofitradisjonen, anser jeg meg for vel kvalifisert til å etterlyse aktuelle kilder for forfatterens mange ‘originale’ konklusjoner og besynderlige karakteristikker – jf. Ibsen: Når utgangspunktet er som galest, blir resultatet tit originalest.
En fundamental mangel ved «Hvordan Norge ble en miljøpioner for verden», er at forfatteren ikke forholder seg til den politiske forhistorien til nøkkelbegrep for forskningsarbeidet som naturvern og miljøvern, ‘økofilosofi’ og ‘dypøkologi’. Det gir en vaklevoren saksfremstilling som er en trussel mot den annerledestenkning vi nå sårt trenger i en verden i krise. En forklaring på denne mangelen, men ikke noen gyldig grunn, er at ‘fortelleren’ begrenser sine studier til trettiårsperioden mellom 1962 og 1992. Utfra denne innrammingen konkluderer han ukritisk med at Rachel Carson med Silent Spring i 1962 som inspirerte den mektige, amerikanske Environental Movement, også initierte den norske tradisjonen for øko-filosofi. Selv om vår prominente filosof Arne Næss var en viktig aktør i begge sammenhenger, så har vi her med to ulike paradigmer å gjøre: Naturvern og miljøvern.
Øko-filosofien i Norge ble provosert frem av den brutale utbyggingen av vannkraft i den norske fjellheimen. Våre politikere utnyttet ‘det komparative fortrinnet’ vi hadde til å tjene dollar til gjenreisningen etter 2. verdenskrig og sikre velstand for alle. Til forskjell fra andre europeiske land er den norske, nasjonale identiteten knyttet til fri natur. I etterkrigstiden var denne forståelsen fortsatt levende i befolkningen, men ‘nostalgien’ tapte mot de instrumentelle verdier, når utbyggingssakene ble tatt opp til votering i Stortinget.
Fra 1966 av tok derfor det bratte friluftslivets venner i Norge i bruk harddatavitenskapen økologi i forsvaret av fri natur – jf. Råd for øko-filosofi (red.): Arven og gleden. Tapir universitetsforlag, Trondheim 2010 – se Stetind-erklæringen side 27. Fordi fagfilosofer var toneangivende blant norske tindebestigere i disse tider, ble en filosofi om den frie naturens egenverdi føyd til som kjøl og ror for bruken av naturvitenskapen økologi. De to verdenskrigene er monumentale påminnelser om misbruk av en prinsipielt verdifri tenkemåte.
For å markere verdifilosofiens overordnede funksjon, innførte vi i Råd for øko-filosofi i 2010 skrivemåten med bindestrek. Den ikke helt strømlinjeformede betegnelsen øko-filosofi kom forøvrig til da utviklingen av dette tankemønsteret med Arne Næss’ anbefaling ble gjort til et universitetsseminar ved UiO høsten 1969 av hans før omtalte assistent, magister Sigmund Kvaløy. Med denne «ferie-forskningen» i Dr. Ankers terminologi gjorde en gruppe naturvenner med mangfoldig faglig bakgrunn et intenst og nyskapende forarbeid for Mardøla-aksjonen sommeren 1970.
I Norge har vi lang tradisjon for å bruke økologisk tenkning i naturvernet. Amerikanske Environmental Movement begynte som ordet environmental sier som en bevegelse for ‘miljøvern’ (på norsk valgte vi det franske ordet milieu (som betyr midte), da vi skulle oversette environment (av det franske environnement – det som er rundt oss). I 1970 tok titalls millioner til gatene i USA for å protestere mot forurensning av ulike slag, inspirert av Rachel Carson’s Silent Spring-advarsel mot DDT – et giftig stoff som bl. a. ble brukt til å beskytte monokulturer i landbruket.
‘Miljøvern’ har opprinnelse i forsvar mot trusler mot menneskers liv og helse som skyldes den frie naturens motreaksjoner mot vårt misbruk av naturvitenskap. Derfor kom kjemi og fysikk til å bli miljøvernernes foretrukne vitenskapsdisipliner for samfunnskritikk. Den amerikanske bevegelsen manglet dermed de første årene en aktiv bruk av økologi i sin tenkemåte – jf. UiO-professor Kristin Asdal’s forskning om hvordan miljøvern-tenkningen etterhvert grep om seg i Norge. Med sin environment-, les det-som-er-rundt-meg-oppfatning, oppsto miljøvern ut fra et menneskesentrert syn som manglet forståelsen for den frie naturens egenverdi.
Ikke slik å forstå at USA mangler en naturvernbevegelse. Amerikanerne kan vise til pionerer som 1800-tallets Henry David Thoreau og John Muir. Muir fikk følgere i fjellvennenes Sierra Club i California som fra 1960-årene av, engasjerte seg energisk i ‘klassisk naturvern’. Men urbaniseringen fremmedgjorde den amerikanske befolkningen fra fri natur i en kultur som i de senere generasjoner har ledet an i modernitetens abstraherende tenkemåte. Det bidro til at økologi blant amerikanske miljøvernerne til å begynne med tjente som et hjelpemiddel til abstrakt kunnskap om ‘naturmiljøet’ i mangel av vår levende friluftslivstradisjon som ga fortrolighet med fri natur.
Hippiene i Sierra Club –brattlandskunstnerne i stupene i Yosemite – og andre fjellvenner, savnet naturvernperspektivet hos sine aktivistiske landsmenn på østkysten. George Sessions fra mot-kulturen i Yosemite og likesinnede som tok opp arven etter Muir, oppdaget at en norsk tindebestiger, Arne Næss, hadde kritisert modernitetens «grunne» økologiske tenkemåte på The Third World Future Research Conference i Bukarest i 1972. De passet ham opp ved en av hans mange gjesteopptredener på Berkeley-universitetet. Slik kom Arne Næss overraskende nok til også å spille en viktig rolle for de amerikanske miljøvernerne med den ‘dype økologi’-tenkningen han presenterte i Bukarest. Han la senere mye arbeid i å fri amerikansk dypøkologi fra antroposentrisk orientering med argumentasjon for den frie naturens egenverdi (jf. Deep Ecology (1985) av Devall og Sessions, side 61) – en forankring filosofiprofessoren jo hadde stått for her hjemme allerede Stetind-sommeren 1966.
Vitenskapshistorikeren Ankers ‘fortelling’ om vår norske tradisjon for øko-filosofi må møtes med motforestillinger (jf. Arne Næss konfliktetikk). Øko-filosofien i den norske tradisjonen beviste i 1970-årene sitt potensial til å skape et liv i lage. Vi kan ikke la et slikt viktig bidrag til krisemestring bli forkludret og kompromittert i de skjebnetider vi med modernitetens la-skure livsstil har malt oss inn i. Naturvitenskapens ‘første blant likemenn’, Albert Einstein, advarte oss allerede for mer enn et halvt hundre år siden med disse ordene: «Technological progress is like an axe in the hands of a pathological criminal». Einstein konkluderte slik:
We can’t solve problems
by using the same kind of thinking
we used when we created them.
Anbefalt lesestoff: Stetind-erklæringen. http://www.stetinderklæringen.no
Jeg kjenner ikke boken min igjen her. Med gode ønsker og vennlig hilser fra Peder