Hallingdølen stiller på lederplass lørdag den 24. juli spørsmålet: «Er vi i ferd med å gjera naturen til ei kommersiell leikegrind?» Takk og pris for at vi har en lokalavis som ikke bare imponerer med grafisk formgiving (jf. nasjonale og internasjonale priser), men også er vaktbikkje for folk med en heseblesende livsstil som forsyner seg hemningsløst av fri natur.
Som aktuelle eksempel på degradering av natur viser lederskribenten til åsene i Hallingdal som er bebygget med hytter (nok «det utvidede hyttebegrepet»…), turløyper utstyrt med lys, tilrettelagte sykkelløyper – herunder spektakulære nedfartsløyper (produsert med tungt lendegående maskineri og/eller helikopter), trappene opp Prestholt og via ferrata-anlegg i Hemsedal. Til denne lista hører selvsagt også de mange preparerte nedfartene for brattkjøring på ski med tallrike, tilhørende heisanlegg. Hallingdølen minner også om at det i Nesbyen, Hemsedal og på Geilo nå også forberedes opprusting med gondoler.
Redaktøren låner betegnelsen «disneyifiseringa av norsk natur» av professor i økologi ved Universitetet i Bergen, Vigdis Vandvik, fra hennes omtale av utstafferingen av Vøringsfossen med et hengebrusystem av glinsende stålarmatur og hundrevis av meter med virer. Lederartikkelen hevder at «det er på tide med et kritisk blikk. All tilrettelegging bryt med synet på naturen» og konkluderer med at «Naturen har ein eigenverdi».
Forståelsen av at fri natur – natur som har sin opprinnelighet i behold – har en egenverdi og ikke bare en kroner-og-øre-verdi, er mer enn ett halvt hundre år gammel her i landet. Takket være norske mediers store engasjement fikk naturverdet bred tilslutning i befolkningen etter en tre uker lang, sivil ulydighetsaksjon i vestlandske fjell sommeren 1970. Mardøla-aksjonen med aksjonister i stor teltleir i ett tusen meters høyde over havet, var et forsøk på å forhindre tørrleggingen av et vassdrag som munnet ut i Mardalsfossen – en gang Norges høgste fossefall.
Gerhardsen-regjeringen satset besluttsomt etter 2. verdenskrig på energikrevende produksjon for å finansiere gjenreisningen og utvikling av velstand for alle. Det sosialdemokratiske teknokratiets «grep» var å industrialisere i stor stil, basert på at vårt land hadde et suverent konkurransefortrinn i vannkraften. Fjellklatreren Peter Wessel Zapffe med doktorgrad i filosofi var tidlig ute med å hevde at fri natur var uerstattelig. Hans kollega, professor Arne Næss, kjendis i Norge, bl. a. som leder av ekspedisjonen til Tirich Mir (7708 m) i 1950, bidro sommeren 1966 på «Stetind-seminarene» med Baruch Spinozas filosofi om den frie naturens egenverdi.
Som professorens taukamerat i 1000-meterstupet på Stetind (1392 m), kunne jeg by på naturvitenskapen økologi om hvordan alt i verden henger sammen – kunnskap som jeg fikk med meg som stipendiat ved en teknisk høgskole i Tyskland på slutten av 1950-tallet. Vitebegjærlig som professoren var (økologien hadde ennå ikke fått plass på universitetsnivå i Norge), skjønte han straks at harde fakta skulle til for å få slutt på naturinngrepene fra tidens økonomisk-vekst-politikere. Kjærlighetserklæringer til fri natur og naturverdfilosofi prellet av mot motoren i øket kjøpekraft i det moderne Norge.
Ideene som fornyelse av norsk naturvern, kom kanskje ikke så overraskende fra fjellklatrere som i etterkrigstiden fortsatt var svært tilbakeholdene med tekniske hjelpemidler over svimlende avgrunner. Den åpenbare livsfaren fremkalte et totalt nærvær i naturmøtet som utløste en dyp mestringsglede. Det var det filosofen Arne Næss satte ord på med hjelp av 1600-tallstenkeren Spinoza – og dermed også foregrep den objektive viten som dagens hjerneforskere har avdekket om slike forhold. Det var min egen erfaring med slike medrivende opplevelser som ga meg tiltro til at de som ikke lot seg overbevise av verdifilosofi, ville bli overtydet i møte med vår bratte fjellverden. Slik ble idéen om å «forandre verden» til ved å vinne venner for fri natur, en idé som ble satt ut i livet med Norges Høgfjellsskole i Hemsedal i 1967.
Til min store lettelse virket ideen i praksis. Fordi Hærens Krigsskole (fra 1967) og Norges idrettshøgskole (fra etableringsåret for NIH i 1968) gjorde kurs etter høgfjellsskolens mønster obligatorisk, gikk det bratte friluftslivet «viralt» i lærings- og lederskapsinstitusjoner inn i 1970-tallet. Her må jeg imidlertid føye til at utbredelsen til NIH og landets lærerhøgskoler nok i stor grad var en følge av «ulykkespåsken» 1967 med 16 omkomne i et forrykende vær.
I kretsen rundt høgfjellsskolen fortsatte vi utviklingen av ansatsene fra Stetind-sommeren 1966 i strømmen av kurs til fjells sommer og vinter. Det kom imidlertid til en kraftsamling i utvikling av økologisk tenkning med naturens egenverdi som kjøl og ror, da Sigmund Kvaløy Setreng kom hjem til Norge etter doktorgradsforberede i New York og en videverdig biltur med Arne Næss og Johan Galtung til Gandhi-studier i India.
Slik gikk det til at Mardøla-aksjonen 1970 ble forberedt med et «økofilososofisk» seminar ved UiO fra høsten 1969 og forarbeid i aktivist-nettverket (snm) fra våren samme år. Da et par hundre demonstranter samlet seg i snaufjellet i leiren over Mardalsfossen i månedskiftet juli/august for å stoppe fremrykkingen av bulldosere og sprengningspersonell, kunne en hard kjerne av 14 fjellklatrere hjelpe lettkledde aktivister og ungdommer, mange i festivalantrekk fra Jazzfestivalen i Molde, til rette. Sigmund begrunnet protestaksjonen med dyptløyende forelesninger om økologisk tenkning og handling– styrt av naturverdfilosofi, for et oppmerksomt lyttende mediekorps, «alle» var der og rapporterte ordrett – utrolig i dag…
Videreutviklingen av økofilosofien fortsatte som dugnad under aksjonen og etter aksjonen med en topp i intensitet rundt EF-avstemningen i 1972. Nettverket (snm) sto for fremdriften med Sigmund som utrettelig filosofisk autoritet. Han utviklet seg også snart til å bli en karismatisk anfører for en økopolitikk som skapte et ‘grønt skifte’ i Norge – før oljeflommen her til lands fra begynnelsen av 1980-årene druknet et livsviktig forsøk på å skape en naturvennlig fremtid. Det har gått i glemmeboken nå, men det faktum at vi allerede ved stortingsvalget i 1973 hadde fått tre «grønne» parti – V, SV og SF/SV – som fikk 20% av stemmene det året, viser gjennomslagskraften til det øko-filosofiske tankemønsteret.
Uten forståelsen av at fri natur har en egenverdi, blir vi som Gandhi la oss på minnet, «en del av problemet, ikke en del av løsningen». Om en løsning med fremtid etterlot Albert Einstein – den første blant likemenn i naturvitenskapen – oss denne arven til ettertanke:
De problemene som vi har skapt
ved den måten vi tenker på,
kan vi ikke fri oss fra
ved å tenke på samme måten.
Med 17. mai-taler om levende demokrati som omkved fra våre folkevalgte, lar vi oss overstyre av et nyliberalt styre etter kostnad/nytte-formelen for «samfunnsnytten». Dette tilforlatelige styringsgrepet forespeiler uhildet beregning av alle utgifter og inntekter i kroner og øre. Når vi har med inngrep i fri natur å gjøre som ikke har noen markedsverdi – eksempelvis avsidesliggende eller utilgjengelige fjellområder der få/ingen ferdes – setter konsesjonsmyndighetene «etter en helhetsvurdering» kroneverdien til 0,–. Slik gjøres landet som vi elsker om til Apparatenlandschaft (jf. P. W. Zapffe).
Ved stortingsvalget 2021 kan vi skape kursendring. Både når det gjelder nyttige inngrep og bruk av fri natur som «kommersiell lekegrind», må heretter egenverdien telle!
I Norge har vi siden 1960-årene utviklet øko-filosofien som tankemønster for naturvennlig samfunnsutvikling – siden 2010 etter forslag fra Råd for øko-filosofi skrevet med bindestrek for å understreke at naturverdet er kjøl og ror for økologisk tenkning og handling (se «Stetind-erklæringen» på nettet og/eller besøk Stiftelsen Norges Høgfjellsskoles øko-filosofiboksamling i Hemsedal bibliotek).
Av Nils Faarlund, Stiftelsen Norges Høgfjellsskole. Foto: Ulf Prytz, en av tindeveglederne i høgfjellsskolen rundt 1970 som tilhørte «den harde kjernen av fjellklatrere» under Mardøla-aksjonen 1970.
Siste kommentarer