Nær ti år var jeg snowman på de internasjonale snøkunstseminarene på Finse som Rolf Hermansen og Grete Smedal ved Kunsthøgskolen i Bergen (nå under UiO) sto bak. De to professorene var inspirert av Land Art – en retning i moderne billedkunst som gjorde seg gjeldende fra slutten av 1960-årene. I følge Store norske leksikon står ‘stedskunst’ som det heter på norsk, for at «kunstnerne arbeider i, med og på naturen, gjerne med prosjekter av begrenset varighet, som tegn i snø, på åker og eng og lignende.»
Min rolle i staben var å være sikkerhetsansvarlig for tyve-tretti kunststudenter fra flere verdensdeler på Norges tak i begynnelsen av februar – en tid på året med til dels ‘mye vær’ på de kanter av fedrelandet. Dertil skulle jeg gjøre studentene fortrolig med vann i fast form – noen hadde ikke sett snø før – og veglede studentene i å lage byggemateriale av løssnø. Jeg hadde også det privilegiet å få bidra med en innføring i den norske tradisjonen for øko-filosofi (skrives nå med bindestrek for å få frem at økologisk tenkning kan bli livsfarlig uten verdifilosofisk styring, se Stetind-erklæringen på nettet).
En blir merket for livet av slikt. Jeg hadde jo lansert Norges Høgfjellsskole i 1967 for å vinne venner for fri natur i møte med brattlands-friluftsliv og slik vekke til politisk kursendring fra det rådende misbruket av «landet som det stiger frem». Kunstprofessorene viste i praksis at kunsten også kan åpne for en verdidannende måte å forstå verden på – både med hensyn til menneskets- og naturens egenverdi. Tanken var ikke ny for meg, fordi jeg i 1970-årenes løp i forsøk på å forankre bestemmelsen av egenarten for norsk friluftslivstradisjon, hadde oppdaget betydningen av Romantikkens kunstuttrykk som protestbevegelse mot den industrielle revolusjon (jf. J. C. Dahl, Hans Gude, m. fl.).
Da jeg i høst ble oppmerksom på Helle Siljeholms prosjekt som «utforsker vårt natursyn og den pågående nytenkningen omkring forholdet mellom natur og kultur sett i lys av dagens klima- og miljøutfordringer», fattet jeg derfor straks interesse. Prosjektet «The Mountain Body skal fremme et natursyn som ikke setter mennesket øverst, men som undersøker fjell og kropp som ulike, men gjensidig avhengige deler og deltagere i prosesser der levende og ikke- levende materiale inngår», forklarer Helle. Få norske kunstnere i Norge har slike intensjoner nå for tiden. Jeg inviterte meg til en samtale og i oktober i fjor fant vi en anledning til å møtes i Korona-befengte Oslo.
Jeg var imponert over hvordan Silje hadde loset det ambisiøse prosjektet gjennom institusjoner for finansiering og vårt omfattende styringsverk. Jeg fikk høre om hennes bakgrunn med MA fra Kunsthøgskolen i Oslo, som utøver og koreograf i dans, m. m., før hun tok for seg hvordan hun tenkte seg gjennomføringen av det aktuelle prosjektet. Jeg merket meg særlig referansene hennes til Arne Næss filosofi og at prosjektet inneholdt elementer av stedskunst. Jeg orienterte om øko-filosofien og Arnes rolle i dette tankemønsteret og berettet om min begeistring for stedskunsten.
På grunn av at Oslo ble en lukket by på nyåret, ble det aldri noe av en fortsettelse av vår samtale. Det var først da Lisa i KLATRING varslet om at hun hadde skrevet en artikkel om The Mountain Body-prosjektet på Kolsås, at jeg ble klar over at det ble stilt spørsmål om bruk av fargestoff. Jeg skrev da til Helle at det ikke var i tråd med min forståelse av stedskunstuttrykket og fikk til svar at det dreiet seg om oker – naturens eget fargestoff: «Jord- og pulveraktig forvitringsprodukt av jernholdige mineraler med gul, brun eller rød farge, brukt til malerfarge» (Det norske Akademis Ordbok). Jeg slo meg til ro med denne oppklaringen til Jon Gangdal ringte før helgen med skarp kritikk av «tagging» på Kolsås – beliggende i et naturreservat.
Jon varslet at han ville ta opp bruken av fargestoff i et nærklatrefelt med lange tradisjoner og vernestatus i et kritisk innlegg i KLATRING. Jeg støtter en kunstner med ambisjoner om å «fremme et natursyn som ikke setter mennesket øverst» i tråd med øko-filosofisk tenkning og iscenesatt innenfor stedskunstens tradisjoner. At kunst med slike intensjoner kan vekke motforestillinger, betyr jo at prosjektet har brodd. Nå gjelder det at ikke fokus fjernes fra det vesentlige ved at «Helle-ristningene» ligner til forveksling på tagging (jf. bilde gjengitt på Kolsås klatreklubbs FB-sider), eller at det oppstår konspirasjonsteorier om fargestoffet oker som utvinnes av jernholdige bergarter eller jord etter forvitring. Så langt ligger (spreng)stoffet i hva slags spor vi kan gå med på at blir etterlatt i stupene på Kolsås og hvor lenge. Helles ambisjoner er imidlertid videre: Å fremme et naturvennlig tankemønster i en verden i krise.
Siste kommentarer