«Sauer er ålreite dyr», hevdet unge Liv Finstad fra Oslos beste østkant, da hun før kommunevalget i 1983 skulle forsvare Rød Valgallianses landbrukspolitikk. Skarpskodde nrk-ere slo ned på slik løsprat, hvorpå RV-eren repliserte at dyreslaget var viktig for «sjølberginga».
Jeg kom på denne hendelsen fra jappetiden, fordi jeg som spaltist i UTE, oppdaget at jeg nå skrev for alle forlagshusets magasin. Fersk statistikk viser at hver fjerde bonde lever av sauehold og at utkommet blir stadig skrinnere. Sau er ved ettertanke et aktuelt tema for folk som driver utendørs fritidssysler, fordi landskap uten lendegående beitedyr gror igjen. Det får følger for dem som ferdes utenfor sti og veg. Og fordi landets grender blir avfolket, når utmarksbeiter ikke lenger er i bruk. Den svenske gläsbygden er et nærliggende eksempel.
Færre bosatte i Bygde-Norge betyr at flere klumper seg sammen i byene. Resultatet er at mer og mer av vårt beskjedne tilfang av dyrket mark blir lagt under asfalt og bebygget. Blomsterkasser på balkongen og gatelangs og at mange i nødens stund kan dyrke nyttevekster i blomsterbed og parker, monner ikke mye for sjølberginga. Resultat: Import av menneskeføde og kraftfor – ofte fra andre verdensdeler, eksempelvis soya fra branntomtene etter regnskog i Sør-Amerika .
Sjølberging ble et selvfølgelig innslag i ordforrådet for både ml-ere i 68-er generasjonen som kvinnefront-kjemperen Finstad, og folk flest, etter mediestormen rundt Mardøla-aksjonen i 1970. «Selv om utbyggingen ble gjennomført etter planen, og Grytten kraftverk stod ferdig i 1975, fikk Mardøla-aksjonen stor betydning for det videre (natur)vernearbeidet» i Norge (jf. snl.no).
Tankemønsteret bak verdens første ikke-voldsaksjon til forsvar for den frie naturens egenverdi ble utviklet av norske fjellklatrere med filosofen Arne Næss som idéhistorisk bakspiller. UTE-lesere har fått med seg at øko-filosofien (se Stetind-erklæringen) ble provosert frem av en hensynsløs vannkraftutbygging etter 2. verdenskrig. Fordi vi ikke nøyde oss med å praktisere Gandhis måte å forsvare våre verdier på, men også fulgte hans oppfordring om å være en del av løsningen i et overforbruksland, utviklet (snm)-nettverket av naturvenner landet rundt en grønn politikk. Allerede ved stortingsvalget i 1973 fikk tre nyss erklært grønne partier – V, Sp og SV – 20% av stemmene!
Grunnleggende for vår økopolitikk var å sette en stopper for økonomisk vekst og å gjøre levemåten i land hvor folket saget av den greina de satt på, «sjølberga». Hvorfor har vi da i Norge et halvt århundre senere ikke en gjennomført økopolitikk med kortreist levemåte for våre livsnødvendigheter (jf. H. D. Thoreau i Walden): Mat – Klær – Ly (Bebyggelse) – Varme (Energidrevet aktivitet)?! Diagnosen er åpenbar: Oljefeberen!
I verdens mest velstående land, har vi et forbruk som tilsvarer 3,7 planeter som Jorden. Mer enn en tredjedel av innbyggerne har høgere ut-danning, men mangler danning – levendegjøring av verdiorientert tenkning – og velger politikere som bestreber seg på å gi næringslivet fri flyt.
Selv om næringslivet så smått legger om kursen – jf. Tesla-effekten – er tiden ute for å tvinne tommeltotter. Alle må bidra! Jeg snakker ikke om krafttak, men om slikt som er etter evne, innen rekkevidde for enhver av oss og som er virksomt: Kortreist levemåte, herunder mat og klær fra (tradisjons)sau.
(Mestre fjellet-spalten i UTE/Fri Flyt 6/3/21
Siste kommentarer